Harald Brandsås, fagdirektør i Revisorforeningen, har en gjestekommentar i Dagens Næringsliv, 28. april 2010.

Tidligere finansminister Per Kleppe skriver i et innlegg i Dagens Næringsliv 23. april om kortsiktigheten i statens økonomiske beslutninger. Han peker på et svært viktig problem. Det er ingen tvil om at budsjett- og regnskapssystemet bidrar til slik kortsiktighet.

Kleppes synspunkter er i tråd med tanker fra Stoltenberg I-regjeringen, som i 2001 nedsatte det såkalte Andreassen-utvalget for å se på budsjettering og regnskapsføring i staten. Andreassen-utvalgets enstemmige anbefaling var innføring av et prinsipp hvor utgiftene ble periodisert overensstemmende med forbruket av ressursene, samt innføre flerårighet i budsjetteringen.

Prinsippet er likt det som staten pålegger private foretak i sin regnskapsføring. Utvalgets forslag fikk tilnærmet unison støtte i høringsrunden. På tross av dette kom det ikke som noe sjokk at regjeringen og Stortinget besluttet ikke å gjøre endringer. Hvorfor, er imidlertid vanskelig å vite.

En tidligere toppbyråkrat i Finansdepartementet fortalte i møte med utvalget at man måtte være forberedt på å møte motkreftene. Disse motkreftene, som ikke liker endringer i rutiner, merker man aldri før man har møtt dem. Og når man har møtt dem, er det for sent. Reformen stoppes.

Også OECD og IMF har anbefalt Norge å endre regnskapsprinsipp. IMF uttaler i en rapport fra 2009 at ”periodiserte regnskaper åpner for en bedre fordeling av utgifter og bidrar til å fremskaffe en klarere forståelse av politikkens langsiktige konsekvenser”. Så hvorfor følger ikke Norge de samme prinsipper som våre naboland og mange andre land?

For at regnskapet skal kunne brukes til styring, må det være et fullstendig regnskap. Utelater man enkelte kostnader og forpliktelser, som vedlikehold, er regnskapet dårlig egnet til bruk som styringsinstrument.

I statlige regnskap ført etter kontantprinsippet synliggjøres verken kapitalslit (avskrivning av driftsmidler) eller unnlatt vedlikehold. Det burde bekymre brukerne, spesielt politikerne som skal styre på grunnlag av regnskapet.

Avskrivning eller unnlatt regnskapsføring av vedlikehold fører ikke til mer penger å bruke, hevder enkelte kritikere. Og det trenger jo ikke nødvendigvis være feil. Men de fleste forstår at et bygg som vedlikeholdes godt, har en annen økonomisk og fysisk levetid enn et bygg det ikke utføres vedlikehold på.

Så kan man diskutere om manglende vedlikehold skal komme til syne gjennom avskrivninger eller gjennom at det kostnadsføres avsetninger til manglende vedlikehold. Et valg mellom to regnskapsprinsipper som gir tilnærmet likt resultat, men en ulik synliggjøring av forpliktelsen. Det viktigste er at det synliggjøres.

Man kan selvsagt diskutere om det blir bevilget mer til vedlikehold om forpliktelsene synliggjøres i budsjett og regnskap. Og det gjør det nødvendigvis ikke. Regnskapets oppgave er imidlertid å gi et mest mulig riktig bilde av forholdene for å gi beslutningstakerne informasjon. Har man informasjon om manglende vedlikehold, så må man rapportere dette. Regnskapet for en regnskapspliktig som vedlikeholder sine bygg, kan ikke være det samme som for en som lar dem forfalle. Det vil de fleste mene er misvisende.

Politikerne kan velge å unnlate å gjøre vedlikeholdsarbeid selv om de ser i regnskapet at kostnaden likevel påløper; og det gjør den jo. Den kostnaden og forpliktelsen kan man ikke bli kvitt regnskapsmessig; den må vises. Da får regnskapsbrukene, inkludert velgerne, informasjon om de prioriteringer som gjøres. Det er god regnskapsskikk!

Man kan ikke forsvare en praksis hvor man skjuler pådratte kostnader. Det er ikke regnskapets formål. Å skjule pådratte forpliktelser er en uakseptabel handling.

Kleppes initiativ er et godt bidrag i debatten. Tar politikerne poenget?


Dagens Næringsliv, 28. april 2010