Fradrag for forsknings- og utviklingskostnader

Høyesterett kom til at kostnader til utvikling av nye produktvarianter innenfor eksisterende varemerker kunne utgiftsføres direkte.

Publisert:

Saken gjaldt selskapene Stabburet AS og Lilleborg AS som hadde hatt betydelige kostnader til utvikling av nye produkter. Kostnadene hadde påløpt i en fase av produktutviklingen da det var betydelig grad av sikkerhet for at produktene ville kunne videreutvikles og selges. Kostnadene gjaldt utvikling av produktvarianter innenfor eksisterende registrerte varemerker og ikke utvikling av nye varemerker.

Sentralskattekontoret for storbedrifter mente at kostnadene var aktiveringspliktige som driftsmidler etter skatteloven § 6-25, jf. § 14-40. Selskapenes skattbare inntekt ble forhøyet med om lag 27,5 millioner kroner. Både tingretten og lagmannsretten ga staten medhold, men Høyesterett opphevet ligningsvedtakene.

Vilkårene for aktiveringsplikt

Etter skatteloven § 6-25 er det et vilkår for aktivering av utviklingskostnader at det er krav til sannsynlighetsovervekt for at utviklingen fører til et driftsmiddel. Partene var enige om at 90 % av prosjektene på dette stadiet av produktutviklingsprosessen, resulterer i lansering.

Brukstid på minst tre år

Et ytterligere vilkår for aktiveringsplikt er at driftsmiddelet ved ervervet må antas å ha en brukstid på minst tre år, jf. skatteloven § 14-40 første ledd bokstav a. Også her må det gjøres en sannsynlighetsvurdering. Som nevnt er det 90 % sannsynlighet for produktlansering. Erfaringen tilsier at bare 37 % av de lanserte produktene får en levetid på minst tre år, noe som tilsier at bare 33 % av alle prosjekter tilfredsstiller varighetskriteriet.

I utgangspunktet skal det foretas en konkret vurdering av hvert enkelt prosjekt. Statistisk sett er det mest sannsynlig at prosjektene får en varighet som er kortere enn tre år. I mangel av andre holdepunkter mente Høyesterett at varighetskravet på tre år dermed ikke var oppfylt for noen av prosjektene.

Immaterielle driftsmidler?

I og med at varighetskriteriet ikke var oppfylt var det ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til om det var ut