Høyesterettsdom om grensen mellom lån og egenkapital

Rauma Energi AS fikk ikke medhold i at selskapet kunne kreve rentefradrag på et ansvarlig lån fra eieren, Rauma kommune.

Publisert: Skatt

Rauma Energi AS er et kraftselskap som er 100 prosent eid av Rauma kommune. I 2002 inngikk kommunen og selskapet en avtale om ansvarlig lån på 60 millioner kroner fra kommunen til selskapet.

Rentesatsen på det ansvarlige lånet var 7 % i perioden fra 2002 til 2013 og årlig rentefradrag var 4,2 millioner kroner. Renteinntektene var skattefrie på kommunens hånd, jf. skatteloven § 2-30 første ledd bokstav c.

Sentralskattekontoret for storbedrifter mente at kapitaltilskuddet fra Rauma kommune til Rauma Energi AS måtte anses som egenkapital og ikke lån. Avtalen mellom Rauma Energi AS og kommunen inneholder verken bestemmelser om nedbetaling av kapitalen eller sentrale misligholdssanksjoner. Kommunen har i praksis fraskrevet seg de viktigste rettigheter som en långiver normalt har, mente sentralskattekontoret.

Konsekvensen var at selskapet ikke fikk fradrag for rentekostnadene.

Høyesterett

Innledningsvis uttalte Høyesterett at vurderingen av om en kapitaltilførsel skattemessig skal klassifiseres som lån eller egenkapital må avgjøres etter en helhetsvurdering. De sentrale momenter er:

  • Foreligger det en plikt for selskapet til å tilbakebetale kapitalen
  • Er kapitalen rentebærende eller er avkastningen overskuddsavhengig
  • Kapitalens prioritet ved insolvens eller likvidasjon
  • Hvorvidt kapitalen kan benyttes til dekning av løpende tap
  • Medfører innskudd av kapital innflytelse over selskapet
  • Kapitalens formelle status og behandling

At det skal foretas en samlet vurdering av de vesentlige trekk ved forholdet, er også lagt til grunn i Rt. 2001 side 851 (preferansekapital) på side 863 og Rt. 2010 side 790 (Telecomputing) avsnitt 44.

Av størst betydning for Høyesterett var at kommunen hadde frasagt seg retten til å kreve tilbakebetaling av kapitalen så lenge kommunen er eier av selskapet. Høyesterett viste også til at det var uten reell betydning for partene at kommunens kapitalinnskudd i selskapet var splittet i egenkapital og «ansvarlig lån». De andre momentene i saken trekker i ulik retning, men hadde uansett ikke tilstrekkelig vekt til å oppveie mangelen på tilbakebetalingsplikt, mente Høyesterett.