Tap for IKEA i Høyesterett

IKEA ble nektet fradrag for renter på et betydelig konserninternt lån etter de ulovfestede reglene om gjennomskjæring.

Publisert: Skatt

Saksforholdet

Ikea Handel og Eiendom AS (IKEA) eide frem til mai 2007 fem eiendommer og to eiendomskontrakter (heretter kalt eiendommene) i Norge til en samlet verdi av ca. 2,1 milliarder kroner. I 2007 ble konsernet omorganisert slik at eiendommene ble utfisjonert og lagt i nye, særskilte selskaper i et eget eiendomskonsern under IKEA. Eiendommene gikk altså over fra å være direkte til indirekte eid av det samme foretaket.

Omorganiseringen

Omorganiseringen ble gjennomført i fire ledd:

Først stiftet Ingka Pro Holding BV - som er det nederlandske morselskapet til IKEA - et nytt holdingselskap ved navn Ikea Eiendom Holding AS og syv særskilte - «single purpose» - selskaper som ble opprettet for å eie hver sin eiendom.

Deretter ble eiendommene utfisjonert fra IKEA og overtatt av de særskilte eiendomsselskapene.

Senere ble aksjene i de syv eiendomsselskapene overført fra Ingka Pro Holding BV til Ikea Eiendom Holding AS ved tingsinnskudd. Aksjenes verdi ble satt til 2,1 milliarder kroner.

Det fjerde og siste leddet bestod i at IKEA kjøpte aksjene i Ikea Eiendom Holding AS fra sitt nederlandske morselskap for 2,1 milliarder kroner. Kjøpet ble finansiert ved at IKEA tok opp et konserninternt lån i den belgiske konsernbanken Ikea Service Centre.

Rentefradrag

I selvangivelsene for inntektsårene 2008 til 2012 krevde Ikea Handel og Eiendom AS fradrag for gjeldsrenter på ca. 439 millioner kroner knyttet til de konserninterne lånene.

Tingretten og lagmannsretten

Skattekontoret fattet vedtak om at både skatteloven § 13-1 om interessefellesskap og regelen om ulovfestet gjennomskjæring innebar at rentefradraget skulle avskjæres. Dette ble opprettholdt av tingretten. Lagmannsretten kom til at det var tilstrekkelig å konstatere at rentefradraget kunne nektes på grunnlag av skatteloven § 13-1 og tok derfor ikke stilling til ulovfestet gjennomskjæring.

Høyesterett

Også Høyesterett mente rentefradraget skulle avskjæres. Høyesterett avviste imidlertid at skatteloven § 13-1 kunne brukes i et tilfelle som dette og avgjorde saken ut fra ulovfestet gjennomskjæring.

Skatteloven § 13-1

Skatteloven § 13-1 gir skattemyndighetene adgang til å foreta skjønnsfastsettelse hvis skattyters inntekt eller formue er redusert på grunn av interessefellesskap. Bestemmelsen brukes først og fremst ved feil internpris og tynn kapitalisering.

Skattemyndighetene har ment at bestemmelsen også kan brukes som hjemmel for å omklassifisere transaksjoner i interessefellesskap som ikke er forretningsmessig rimelige og naturlige, dersom disse har medført en forrykning av skattefundamentene.

Høyesterett mente imidlertid at både lovforarbeider og rettspraksis tilsier at skatteloven § 13-1 ikke skal være noe alternativ til den ulovfestede gjennomskjæringsregelen. I så fall ville terskelen for gjennomskjæring bli lavere enn det som er lagt til grunn i rettspraksis. Høyesterett legger dermed til grunn at § 13-1 ikke kommer til anvendelse for egenkapitaldisposisjoner som er lovlige etter aksjeloven.

Ulovfestet gjennomskjæring

Høyesterett var imidlertid klar på at fradrag kunne nektes med hjemmel i ulovfestet gjennomskjæring. Selv om det kan legges til grunn at det forelå en reell forretningsmessig begrunnelse for omstruktureringen i konsernet, ble det valgt en metode som utvilsomt var skattemotivert. IKEA påtok seg en stor gjelds- og rentebyrde for å erverve eiendommer som selskapet nettopp hadde fisjonert ut vederlagsfritt.

Det forretningsmessige motivet (omstruktureringen) kunne fint vært oppnådd uten at selskapet hadde trengt å pådra seg de store rentekostnadene. Transaksjonen manglet dermed nødvendig egenverdi. Det ville være i strid med skattereglenes formål å gi selskapet fradrag for rentene.

Forholdet til rentebegrensningsregelen

Selskapet hadde anført at lovgiver hadde vært klar over muligheter for tilpasning ved fradrag for konserninterne renter uten å gripe inn før skatteloven § 6-41 ble innført i 2014. Høyesterett avviste dette. Manglende regulering skyldes ikke at man ikke har villet ramme dette, men at feltet er vanskelig å regulere treffsikkert.

Sakskostnader

Dommen var enstemmig. Staten ble likevel ikke tilkjent sakskostnadene for Høyesterett. Dette skyldes at avklaringen av forholdet til skatteloven § 13-1 var et spørsmål av stor praktisk betydning for staten.

Avgjørelsene om at Staten skulle tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten ble imidlertid stående.