Utbyttebeskatning av kapitalnedsettelse

I en BFU kom Skattedirektoratet til at utbetaling ved innløsning av enkeltaksjer skulle anses som utbytte med plikt til å trekke kildeskatt, selv om eierforholdet mellom aksjonærene ble endret

Publisert:

Et selskap var eid av fire personlige aksjonærer. Tre av disse var bosatt i utlandet. Aksjene var fordelt på tre ulike aksjeklasser.

I forkant av et generasjonsskifte ønsket aksjonærene å gjennomføre en endring av eierstrukturen ved innløsning av enkeltaksjer. De tre utenlandske aksjonærene skulle innløse like mange aksjer hver, men med ulik fordeling i de forskjellige aksjeklassene. Det skulle utbetales et betydelig beløp i forbindelse med innløsningen.

Disposisjonen ville medføre at de utenlandske aksjonærenes samlede eierandel i selskapet ville bli redusert med under 0,1 prosentpoeng. Den norske aksjonærens eierandel ville øke tilsvarende. I tillegg ville den norske aksjonærens stemmerett øke fra 50 % til 75 %, mens de utenlandske aksjonærenes stemmerett ville endres fra 16,67 % hver til henholdsvis 25 %, 0 % og 0 %.

Rettslig utgangspunkt

Den skattemessige klassifiseringen har stor betydning for de utenlandske aksjonærene da utbytte utløser kildeskatt til Norge, jf. skatteloven § 10-13.

I utgangspunktet regnes innløsning av enkeltaksjer som realisasjon. Dette gjelder imidlertid bare hvis det skjer en endring i eierforholdene i selskapet, jf. bl.a. Troll Salmon-dommen (Høyesterett, Rt. 1998 side 1425) og Finansdepartementets uttalelser i Utv. 2004 side 630 og Utv. 2006 side 748.

Den konkrete vurderingen

Skattedirektoratet kom til at en så uvesentlig verdiforskyvning som dette, som dessuten hadde sitt opphav i en beregning der målet var at aksjonærene skulle opprettholde sin økonomiske stilling i selskapet, ikke kunne medføre at de innløste aksjene kunne anses realisert. Aksjonærenes eierposisjon var reelt sett uendret, mente Skattedirektoratet.

De organisatoriske rettighetene ble endret ved at stemmeretten ble forskjøvet mellom aksjonærene. Skattedirektoratet vise til juridisk teori og tidligere praksis (bl.a. BFU 57/02 og BFU 03/08) og konkluderte med at endring i organisatoriske rettigheter ikke har betydning i forhold til realisasjonsbegrepet.

Skattedirektoratet kom etter dette til at innløsningen ikke skulle anses som realisasjon.